– Politiet må få bære våpen

I et seks siders brev til alle partiene på Stortinget bruker han både sterke ord og sterke beskrivelser på å begrunne hvorfor han mener politiet bør være bevæpnet på jobb.

Som privatperson

–Jeg skriver til alle partiene på Stortinget for å ytre en stor bekymring. Dette gjør jeg på vegne av meg selv som menneske, og ikke på vegne av politiet, der jeg er ansatt i patruljen i Midt-Troms, sier Horne.

Det var avisa Nordlys som først omtalte saken der Horne kommer med sine betraktninger om viktigheten av å ha generell bevæpning i politiet. Ti dager senere treffer Nye Troms den frittalende politibetjenten som kan fortelle om stor respons på sine bekymringer.

–Jeg har fått massiv støtte fra publikum, og fra kollegaer i hele landet som mener dette er viktig å sette søkelys på. Enkelte negative reaksjoner har det også vært, men disse har ikke forutsetning til å forstå alvorligheten i dette, sier Horne.

Vesentlig farligere

Han forteller at som gammel politimann innså han for mange år siden at politihverdagen var begynt å bli vesentlig farligere enn da han startet opp på slutten av 1980-tallet.

– Før var bevæpning ved oppdrag en sjeldenhet, men jeg så etter hvert at arbeidshverdagen hardnet til. Jeg foretok derfor en uformell spørreundersøkelse i Troms politidistrikt, der over 50 prosent svarte at det var for generell bevæpning. Brorparten av dem som stemte imot, var enten på etterforsking, eller var personell som ikke deltok operativt i hverdagen. Jeg ba Politiets Fellesforbund i Troms revurdere sitt syn på at de ønsket et ubevæpnet politi. Flertallet i forbundet ønsket å arbeide for generell bevæpning, sier Horne.

Han forteller at da begynte hjulet å rulle, og etter hvert ble det vedtatt sentralt at Politiets Fellesforbund heretter skulle arbeide for generell bevæpning.

«Dere politikere har så langt ikke vært enige med dette synspunktet, og derfor vil jeg nå tillate meg å beskrive min arbeidshverdag på en måte som kanskje kan oppfattes som politisk ukorrekt, men som kommer "rett fra levra" fra en politimann som har vært med på reisen fra det politiet vi hadde på slutten av 1980-tallet og frem til i dag.»

Horne presiserer at dette er fra han som som person, ikke som representant for politiet.

– Men det er min kropp og min psyke som er i arbeid til alle døgnets tider. Og ikke minst er det mine kjære kollegaer som også jobber der ute, sier Horne.

500 utrykninger med bevæpning

I brevet til Stortingspolitikerne bemerker han at stadig oftere rykker politiet ut på psykiatrioppdrag, men uten at omverdenen får vite om det.

– Dermed blir det ikke omtalt i media, og stortingspolitikerne og andre myndighetspersoner får ikke vite om det. Jeg vil gi dem et innblikk i hverdagen vår. Jeg jobber i et stort distrikt. Bare i 2023 hadde Troms politidistrikt ca. 500 utrykninger med bevæpning i 2023. I mange tilfeller kan det være lang vei til bistand. I verste fall tar det en time før noen kommer oss til unnsetning. Vi må kunne ha våpen for å håndtere det vi kommer opp i. Som regel er det nok å trekke våpen og true med å bruke det, sier den erfarne politibetjenten.

I 2010 ble han selv utsatt for en ulykkeshendelse som gjorde at han var mange år utenfor etaten. Om politijobben han har kommet tilbake til etter lang tids fravær, er han klar på at denne er en helt annen enn den han forlot.

– Det er stadige bevæpninger, og veldig mange farlige psykiatriske pasienter. Dette er mennesker som ikke er friske, og som trenger helsehjelp. De trenger ikke maktbruk og politi, men kjærlighet, omsorg og pleie. Men de får ikke det, for psykiatrien har spilt fullstendig falitt. Det nedlegges dagposter, det mangler plasser til dem, og enden på visa er at de begår grusomme handlinger. Vi har en drapsstatistikk i Norge jeg ikke kan huske å ha sett noen gang. Som nevnt hadde vi i Troms politidistrikt ca. 500 utrykninger med bevæpning i 2023. Det forteller en del om hva vi står i, sier Horne.

Frykter for kollegaer sine liv

Han er ikke i tvil om at man også i Norge trenger en generell bevæpning i politiet og at Stortinget må gjøre en ny vurdering av dette.

– Jeg frykter at mine flotte kollegaer, gamle som unge, skal havne i en situasjon der de blir alvorlig skadet eller drept fordi politikerne, for det er de som sitter med makta, mener at vi ikke skal få beskytte oss på jobb, sier Horne.

I brevet til Stortingspolitikerne viser han blant annet til noen av mange farlige hendelser han selv har vært med siden han var tilbake på patrulje desember 2022.

Han ber politikerne legge seg på minne at han jobber i et lite politistasjonsdistrikt, og at de større tjenestestedene i Norge har det nok mye verre enn oss.

Ville drepe tilfeldige

1) Psykiatrisk pasient truet til seg en bil med kniv, og reiste av gårde. Han hadde ønske om å drepe tilfeldige mennesker. Jeg var alene, og bistand var svært langt unna. Det snødde kraftig, og det var sterk vind. Jeg kjørte ut i nattemørket, og var bevæpnet. Jeg påtraff bilen, og kjørte bak denne i ca. 40 minutter. Samtidig fikk jeg hjelp til å dirigere andre patruljer i min retning. Jeg gjorde operasjonssentralen kjent med at jeg måtte vurdere å kjøre på eller skyte denne personen dersom han kom frem til sitt bestemmelsessted, men også dersom en bil stod fast i uværet og mannen gikk mot dem. I siste liten fikk jeg bistand. Mannen var da ca. 500 meter fra sitt mål. Bilen ble stanset, vi pågrep, og han hadde da en kniv liggende på passasjersetet. Hva om jeg ikke visste om denne mannen, og stanset ham i en kontroll mens jeg var ubevæpnet?

2) Utrykning til husbråk der en mann gikk amok med machete. Heldigvis visste vi om macheten. Vi tok oss inn i huset. Det ble avfyrt to skudd med elektrosjokkvåpen. Dette hadde ingen effekt, og der stod vi 1.5 m unna en livsfarlig psykiatrisk pasient. Jeg truet med skytevåpen, og vi fikk kontroll på ham. Hva om vi rykket ut til husbråk, og ikke visste om macheten? Hadde vi kommet levende fra det?

3) En person skar opp hele magen sin med kniv. Vi gikk inn, og var da bevæpnet. Vi truet med elektrosjokk, og jeg måtte ta kontroll på vedkommende, samtidig som jeg måtte holde i kniven som stod i magen for ikke å bli stukket selv. Hva om vi kom ubevæpnet og ble angrepet av denne psykisk syke personen?

4) Psykisk syk mann truer personalet med kniv i en tilrettelagt bolig. Vi blir bevæpnet, og mannen overgir seg. Hva om han trakk kniv da vi kom ubevæpnet inn døren? Hadde vi overlevd?

Overlever vi?

– Hendelsene jeg rykket ut på, hadde på forhånd indikasjoner på at vi kunne møte særlig farlig person, og bevæpning ble gitt. Med rette. Tenk dere de samme situasjonene, og at vi ikke på forhånd visste hvor farlig det faktisk viste seg å være. Hva om vi hadde rykket ut ubevæpnet, og stod der overfor en svært farlig og bevæpnet person, mens vi hadde våpnene nedlåst ute i bilen, spør Horne.

Et annet eksempel han nevner er at politiet skal bistå helsevesenet med å hente en psykiatrisk pasient på dennes bopel.

– Ambulansepersonellet er med for å ivareta pasienten. Vi banker på, og blir møtt med kniv eller skytevåpen. Vi og ambulansepersonellet er da i en kritisk situasjon, men vi har ikke egnede våpen å beskytte oss med. Vi må derfor komme oss ut i bilen for å hente våpen. Overlever vi? Overlever andre på stedet, spør Horne.

Blir dysset ned

Han mener felles for alle eksempler er at de er blitt så «vanlig» at man ikke lenger kan forklare det bort.

– Politiet har en voldsom økning i psykiatrioppdrag, og svært ofte er kniv eller skytevåpen en del av risikoen. Og når vi vet det på forhånd, er vi ikke bekymret. Det er de gangene vi ikke aner noe at den største faren er til stede, sier Horne.

Han bemerker at alle sakene der politiet må konfrontere psykisk syke blir i praksis dysset ned.

– Av den enkle grunn at det dreier seg om psykisk syke mennesker. Altså pasienter som bare trenger helsehjelp, og da trer personvernet inn. De er syke, ikke kriminelle. Om vi pågriper en frisk person som slåss, havner det i sosiale medier i samme stund, lagt ut av politiet selv. Det havner i lokale og nasjonale medier når noe skjer. Men når et psykisk sykt menneske truer eller angriper politiet med kniv eller skytevåpen eller kjører inn i politibiler, nevnes det ikke med ett eneste ord. Når de spytter på oss, slår eller sparker oss. Det kan være de villeste oppdragene vi kanskje kommer borti i løpet av karrieren, men ingen får høre om det, sier Horne.

Som en direkte konsekvens av dette er ifølge Horne at folk får ikke vite om trusler eller farer som er rundt dem, hva politiet har avverget eller hva politiet står i for å beskytte dem.

– Sist, men ikke minst får ikke politikerne vite om hvor ille det faktisk er blitt. De ser derfor ikke at det må settes inn ressurser og flere virkemidler for å hjelpe disse syke menneskene, og faktisk sette inn tiltak som gjør at vi kommer uskadde fra jobb. Det er ikke spørsmål om vi blir å miste politifolk igjen i Norge. Det er definitivt et spørsmål om når, sier Horne.

Er politikernes liv mer verd?

Og mens politiet ikke har generell bevæpning for å beskytte seg selv og samfunnet viser han i brevet til at politikerne rusler rundt på Stortinget og i regjeringskorridorene bak metalldetektorer og med vakthold over alt.

«Jeg reiser ut med en ung kollega med livet foran seg for å løse oppdrag som ikke burde vært der om dere hadde sørget for at psykiatrien hjalp mennesker i nød. De unge er de som skal ta over for oss. De skal starte sine familier, de skal leve sine liv. Det må dere la dem få muligheten til. Men dere mener politiet må være ubevæpnet, mens dere selv har bevæpnede vakter når dere er ute blant folk. Altså bevæpnede politifolk. Er politikeres liv mer verd enn våre? Er familiene deres mer glade i dere enn våre familier er i oss? Hvem av oss er det som eksponeres for mest fare i løpet av året? Og hvorfor må dere plutselig ha bevæpnet politi til å passe på dere, når jobben til politiet som passer på dere ellers ikke kvalifiserer til bevæpning?»

I brevet til Stortingspolitikerne bemerker han at det er politikerne som skal forsikre hans barn om at de har gjort alt de kan for at han skal få komme trygt hjem fra jobb.

«Det er dessverre dere som gjør at jeg ikke har det nødvendige verneutstyret når jeg jobber. Men dere kan sørge for at det er jeg og mine kjære kollegaer som får muligheten til å komme hjem igjen til våre familier etter at skiftet er over. Og da må vi være bevæpnet, slik samfunnsutviklingen er i dag.»

Kommer dere i begravelsen?

Avslutningsvis viser han til sitat fra Dagbladet der beredskapsdirektør Tone Vangen i Politidirektoratet kom med følgende forklaring på hvorfor politiet er bevæpnet på 17 mai.

«Bevæpning er viktig som forebyggende tiltak, og for å sikre en rask og effektiv respons fra politiet for å redusere skadeomfanget ved et angrep.»

– Norge er ett av to land i verden med et ubevæpnet politi, men det er altså kun på 17. mai og dager Politidirektoratet finner for godt at det er nødvendig med bevæpning. At dette ikke er så viktig resten av året er helt feil. Vi trenger en generell bevæpning i politiet og min klare oppfordring er at Stortinget må gjøre en ny vurdering av dette. Jeg utfordrer stortingspolitikerne til å komme i begravelsen når en politibetjent dør på jobb uten våpen, avslutter Helge Horne.