«Good in the Wood tok pusten fra meg»
Fredag besøkte jeg et av de flotteste ungdomstiltakene i Nord-Norge akkurat nå: Good In the Wood (GitW) samlet betydelige flere i år enn i fjor til en rusfri rockefestival. Men min historie om mitt møte med GitW starter på Andenes for flere måneder siden.
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
– Good in the Wood, sa rockepappa, Pål-Vidar Nilsen til meg. Han er faren til Casper Nilsen, gitarist i Spellemann-nominerte Cult Member.
– En utrolig flott festival, sa han. – Du må reise dit, sa han.
Så da gjorde jeg det.
Ferga til Gryllefjord, en par små timer i bil østover. Rett bortenfor krysset ved Olsborg ligger Moen Kulturlåve.
Good in the Wood. Pål Vidar var på den første utgaven i fjor.
Nå er jeg her på nummer to. Og jeg kan nesten ikke tro det jeg ser. Og det er ikke sola fra blå himmel jeg snakker om. Det er det den skinner på som er som i en drøm.
Her er gratis inngang. Og her i Sverre sin låve stopper de ikke der. Nei da, her er gratis pølser, gratis hamburgere og gratis brus og energidrikk. Godt humør hos de voksne i crewet, godt humør hos de unge arrangørene. Det er som å komme til festivalhimmelen.
Jeg kommer i prat med noen unge rockere som venter på at lydprøven skal ta slutt slik at de kan få lov å gå inn på låven.
– Hvor kommer du fra? spør en av dem.
– Fra Andøya, svarer jeg.
– Kjenner du han Casper Nilsen, spør den unge mannen med svart caps.
– Ja, ganske godt, svarer jeg.
– Han var her i fjor. Han er dritgod på gitar. Cult Member var det klart beste av bandene her det første året, sier han med capsen.
Første band er på. Jeg er inne i låven nå. Plutselig dumper en sekser ned på bordet mitt. Deilig eplecider. Det er festivalgründeren selv, Magnus Leirvaag Sandnes, som skjemmer meg bort. For en fyr. Jeg så han allerede da jeg kom til arenaen mens det enda var lydprøver. Jeg kjenner igjen «like-før-festival»-spenninga når jeg ser på ham.
Han har tid til et smil og et velkommen og et «har du fått deg mat?». Så er det beskjeder som skal gis til staben.
Herregud, Målselv dere skal være glad for at Magnus finnes. Mannen er festivalgründer, miljøarbeider på videregående og kunstner. Tatto-estetikken hans finnes på alt fra vimpler til t-skjorter. På hettegensere og stickers. En skulle tro man var i Berlin eller på Coney Island. Det ser altså så utrulig fett ut. Det er bra at ting ser bra ut, men det viktigste er hvordan folk oppfører seg med hverandre. Og det er faktisk det som virkelig gjør meg rørt.
Jeg snakker med mange av festivalgjestene. Alle sier fine ting om han Magnus og om festivalen.
Nå må jeg ut av låven. Det er sofakasting. Jeg er heldig og får være på lag med Amalie og Jenny. Vi kommer på delt førsteplass. Men premien, bestående av chips med appelsin- og sjokoladesmak blir tildelt på loddtrekning. Vi vinner den ikke.
En gammel Rock Mot Rus-kamerat kommer innom låven. Jan Kristian Vestjord. Jeg blir så uendelig glad når jeg ser han. Jan Kristian betydde utrolig mye for Rock Mot Rus-festivalen, og jeg ser at han betyr mye som skoleleder og ildsjel her i regionen.
– Et av slagordene her på Good in the Wood er hentet fra en sang jeg husker fra Rock Mot Rus-tida. «Bære på jævel», sier Jan Kristian.
Eller et annet bra slagord som jeg har lærte meg i skogen: Peise GRATIS!
Det som skjedde for andre gang i og utenfor Moen kulturlåve sist fredag er viktig for hele distriktet her, men det er mer: Det er også til inspirasjon for alle som driver med ungdomsarbeid i hele Nord-Norge. Jeg gleder meg til å utvide samarbeidet mellom Rock Mot Rus og Good in the Wood.
Jeg har laget festival i 40 år.
Dette er noe av det fineste jeg har opplevd.
